Nå finnes det kun en vei???

Jeg trenger seriøst hjelp nå. Dette er til dere alle! Hvis du får en tanke om det jeg nå skal skrive om, gi en kommentar, pliiiis, uansett. Dette er kanskje noe av det viktigste i livet mitt akkurat nå, noe som kan avgjøre hele min fremtid. Kanskje finnes det ikke svar, men selv en liten tanke kan kanskje hjelpe meg på veien. Jeg ber om at sosiologer, psykologer, kristne, ikke kristne, mine kristne anonyme venner, prester, misjonærer, kulturforskere, ukjente og kjente og akkurat du skal komme med kommentar på dette, for jeg trenger alle innspill.

Jeg burde snakt med noen om dette. Jeg burde tøyd mine grenser. Jeg burde følgt Guds ord. For så altfor ofte blir det til at jeg sier at jeg vil gjøre alt for Ham, Han er tross alt hele mitt liv. Men hver gang en ide dukker opp i hodet mitt, glemmer jeg den. Hvis tanken medfører stress for meg, en flau situasjon, at jeg må prate seriøst med mennesker jeg ikke kjenner så godt, hvis det innebærer at jeg må gjøre noe jeg ikke er komfortabel med, så dropper jeg det. I praksis så klarer jeg ikke stole hundre prosent på Gud, jeg klarer ikke å glemme all frykt, jeg er så redd for alt. Det går bedre for hver dag, men ennå er det så mye jeg frykter, ennå er det mye jeg ikke tør. Jeg vil så gjerne gjøre alt for Ham, men med en gang det går utover meg selv, dropper jeg det. Mange ganger skyller jeg på at det er ikke sikker det va Han som snakket til meg, det kan bare være en dum ide fra meg selv eller djevelen. Likevel vet jeg godt at det ofte er han.

Derfor blogger jeg om det. Slipper all den nære kontakten. Det er dumt også. Tror det gjør noe med oss mennesker, jeg klarer ikke å snakke med folk om slike viktige ting, klarer av og til å åpne meg for de nærmeste vennene mine, men aldri i verden for en pastor eller andre. Og når jeg prøver blir det alltid feil, jeg klarer ikke å utrykke meg så godt muntlig som skriftlig, det blir bare så feil. Etter min mening finnes det ulike måter å kommunisere med mennesker på, fra de nærmeste til de fjerneste. Det begynner med å snakke 1 mot 1, så i en gruppe, så å holde et foredrag (noe som faktisk er fjernere, fordi du slipper direte tilbakemelding), så kommer det å snakke over msn, så kommer å sende en mail, men når det til og med blir for nærme å snakke med noen over msn, da kommer blogging, som en siste utvei...

Jeg prøvde faktisk å snakke om dette til Petsumai, men jeg klarte å formulere meg så dårlig at det sikker virket som jeg var utrolig mye i mot misjon, og med tanke på at hun skal bli misjonær neste år, var kanskje ikke det helt heldig. Sannheten er at problemet er at jeg kanskje vil bli misjonær selv. Så jeg er ikke i mot misjon, jeg er bare så usikker.

I det siste har det blitt viktig for meg å gjøre andre mennesker kristne, å fortelle om Jesus. Det var et stor skritt for meg å ta, med tanke på at før jeg ble kristen var dette en av grunnene til at jeg var i mot kristendommen, at de alltid skulle prakke på religionen sin til andre. Og nå kommer mange av de samme tankene opp, troen min blir satt på prøve når jeg skal prøve å forklare ikke kristne de samme hindringene jeg selv møtte da jeg skulle bli kristen. Selv valgte jeg å se vekk i fra det, å prøve i vokse i troen, med å godta at kanskje er det ikke alt jeg skal forstå. Men nå kommer de gamle tankene opp igjen.

Jeg forteller om Jesus til en venninne som er innenfor wicca troen. Jeg tror bare det finnes en Gud, men at alle tilber Gud på forskjellige måter. Spørsmålet er vel egentlig hvem som har rett? For min venninne mener jo, føler jo, har fått høre av Gud at hun har like rett som vi mener og føler og har fått høre av Gud at vi har rett. Jeg synes det er vanskelig å la være å respektere henne for den troen hun har. Vanskelig å si at bare vi har rett, det blir så etnosentrisk å tro at vår tro er den beste for alle. Kanksje finnes det forskjellige veier? Jeg kan ikke forstå at en buddhist som bruker hele livet sitt i bønn og meditasjon i tempelet ikke skal komme til Gud, de bruker jo hele sitt liv på Gud. Og de er like sikre som at de går den rette veien som vi er at vi går den rette veien. Men samtidig som det er egoistisk å si at bare vi har den rette troa, så er det like egoistisk å ikke dele den herlige kjærligheten og freden og sannheten vi får fra Gud. Dessuten tror jeg jeg blander det litt med vestliggjøringen av alle kulturer. Kultur og tro trenger jo ikke være det samme... En indianerstamme trenger vel ikke forandre hele sin kultur for å bli kristne? Jeg respekterer nemlig deres kultur så utrolig høyt, på den måten de tar vare på naturen og lever i et med den på. Jeg ville aldri drømt om å ødelegge noe slikt. Men kanskje går det an å bare gi dem troen, å kanskje glemme litt av alle de ritualene, tradisjonene, reglene vi har i kristendommen. Det er litt fint å tenke på at kristendommen "stammer" fra Midt-østen som ikke har lik kultur som oss i det hele tatt, men at det faktisk funker fantastisk bra for oss å være kristne for det om.